STOCKHOLM: Norges Jon Fosse, kronet med Nobelprisen i litteratur fredag, er en forfatter for hvem form generelt sett er viktigere enn substans, det usagte mer enn ord.
En romanforfatter, essayist, poet, forfatter av barnebøker og fremfor alt en dramatiker, er Fosse ikke lett tilgjengelig for allmennheten. Imidlertid er han kanskje den levende forfatteren hvis skuespill er de mest fremførte i Europa.
Med et rundt ansikt besatt med skandinaviske blå øyne, skjegg og skulderlangt hår bleket av tiden, er han et barn av fjordene, født for 64 år siden på vestkysten av Norge. En region rammet av naturelementer som har bevart det «nynorske» (nynorsk).
Han vokste opp i et pietist-inspirert miljø med en Quaker-bestefar, en pasifist og en venstremann. Pietismen, som den unge Fosse tok avstand fra, og foretrakk å kalle seg ateist og spille gitar i bandet Rocking Chair, før han til slutt omfavnet den katolske troen i 2013.
Etter litteraturstudier debuterte han i 1983 med romanen «Rouge, Noir», der en ung mann gjør opp med pietisme. Stilen, preget av tallrike projeksjoner i tid og vekslende synspunkter, vil bli hans kjennetegn.
Deretter fulgte blant annet «The Boathouse» (1989), som vant ham kritikerroste, og «Melancholia» I og II (1995-96), et annet stort verk.
Hans siste mesterverk, «Septologian» – syv kapitler delt inn i tre bind – bruker en manns møte med en annen versjon av seg selv for å reise eksistensielle spørsmål med like sparsommelig og uforutsigbar tegnsetting.
Teater av nødvendighet
Fosse kom til teatret nesten av nødvendighet: uten fast inntekt på begynnelsen av 90-tallet gikk han med på å skrive begynnelsen av stykket, han likte det og bestemte seg for å se det til slutten («Noen kommer»).
Til syvende og sist er det denne sjangeren som vil sikre ham internasjonal berømmelse. «Og vi vil aldri skilles» ble fulgt i 1994 av «Un jour en été», «Rêve d’automne» og til og med «Je suis le vent».
Han brøt en ti år lang pause og overrasket seg selv ved å gjenoppta kontakten med sjangeren i 2021 med stykket «Sterk Vind» (uoversatt).
I følge hans norske forlag Samlaget er tekstene hans oversatt til rundt femti språk og skuespillene hans er produsert over tusen ganger rundt om i verden.
Den frigjør seg fra klassiske regler, ignorerer handlingen redusert til et strengt minimum og bruker et enkelt og lurvete språk, der nøkkelen til forståelse er rytme, musikalitet og pauser.
Karakterene hans er ikke særlig snakkesalige. Setningene deres gjentas med unntak av noen få minutters endringer og forblir spente. De er stillheter som ofte er fulle av mening og som holder folk, selv sammen, alene.
«Jeg skriver ikke karakterer i tradisjonell betydning av ordet. Jeg skriver om mennesker,» betrodde Fosse til Le Monde i 2003.
I skuespillene hans er «sosiologiske elementer til stede: arbeidsledighet, ensomhet, familiesammenbrudd, men det som er viktig er det som er i mellom. I hullene, bruddlinjene mellom karakterene, mellom de ulike elementene i teksten. Det kommer mer gjennom tausheten til det som ikke blir sagt enn det som er, det som blir sagt,» sa han.
Hans personlige liv er fullt av feil. Den tre ganger gifte seksbarnsfaren måtte slutte å drikke etter helseproblemer.
Selv om produksjonen er ekstremt krevende, har verkene hans funnet innflytelsesrike utsalgssteder i utlandet. I 2007 rangerte Daily Telegraph ham som nummer 83 på listen over 100 levende genier.
I mange år ble Jon Fosse presentert som en seriøs kandidat til Nobelprisen i litteratur. Så da han fant ut at han endelig hadde vunnet den, sa han at han var «overrasket, men ikke for overrasket».
«Jeg var vant til hypen,» sa han, «men jeg var også vant til (til slutt) å ikke ha det.»
