DOKUMENTAR

«Søstre elsker hverandre for alltid»

Har premiere på kino fredag ​​12. april

Norge. 15 år gammel. Regi: Sigve Endresen

Medvirkende: Wilde Siem, Marin Siem, Guri Barka

Marin Siem har tenkt på selvmord siden hun var tenåring. Når hun endelig lykkes i 2022 på bursdagen sin, har hun tilsynelatende tålt tosifrede ekstra år, hovedsakelig for å skåne familien, og spesielt storesøsteren Wilde, det hun ser på som meningsløs sorg.

Marin spiser sitt siste måltid på McDonald’s, støvsuger leiligheten for å gjøre det «beleiligere» å tømme den etter at hun drar, og tar farvel med søsteren, som er fullt klar over hva som kommer til å skje (de samarbeidet om talen Wilde holdt kl. begravelsen).

Kameraet er på når Wilde får beskjeden. Marin ble funnet i sengen sin hjemme. Hun var nøyaktig 29 år gammel.

Når «Sisters Love Forever» åpner, får vi vite at Wilde ikke er fremmed for perioder med depresjon. Men de er tydeligvis ikke så dype og komplekse som de til lillesøsteren min, som ofte faller i det «svarte hullet» fra hun var liten.

Marin ble diagnostisert med bipolar lidelse. Bortsett fra det inneholder denne filmen lite informasjon om hans livsreise.

Vi får vite at foreldrene er skilt, men vi kan ikke uten videre anta at dette bidro til at hans psykiske helse ble dårligere. Vi hører at hun hadde det bra å bo i utlandet i Sør-Afrika, men vi vet ikke om det ville vært bedre for henne å bli der.

For hvem kan vite noe om hvordan et annet menneske opplever verden og livet i den. Marin hadde et bilde av seg selv og Wild på mobiltelefonen, tatt med et filter som komisk forvrengte ansiktene deres. Marin bryter ut i latter hver gang han ser søsteren sin med dette ansiktet som kan minne om et mareritt maleren Francis Bacon:

«Det er som å se Wilde med min depresjon – 20 sekunder», ler han. Faren sier at en morgen våknet Marin og alt virket bra – ja, faktisk BH. Etter disse 15 sekundene later jenta som hun tror henne når hun sier «det er ingenting i meg som vil leve».

Endresen tar oss med inn i Wilde Siems liv seks måneder etter selvmordet hennes (hun er selv kreditert som «manusforfatteren»). Den eldre søsteren er utslitt av sorg, tar medisiner som gjør henne trøtt om morgenen, men har en mørk sans for humor – evnen til å spøke med de mest forferdelige tingene – som får henne gjennom dagen.

Marin hadde samme evne. Dette ser vi i videoene de to søstrene tok i månedene før arrangementet (som tilsynelatende fant sted før veterandokumentaristen Sigve Endresen ankom stedet).

Det kan være vanskelig å se noen lide. Marin kunne smile og le. Lør «helt normalt». Det er vanskelig, noen ganger umulig, å hjelpe en voksen i alvorlige problemer. Wilde prøvde og prøvde.

Fra til han var «Familien vår,» sa hun. Nå lurer han på om Marin «levde for meg» – underforstått: for lenge – og om hun ikke brukte lillesøsters sykdom som «en unnskyldning for ikke å begå selvmord».

Psykologen hun forteller dette til er den eneste medisinske fagpersonen vi ser i «Sisters Love Forever». Det er ingen andre fagfolk, ingen snakkende hoder, få statistikker og ingen moralsk eller på annen måte forkastelig fingerpeking.

Wilde sier hun vil bruke shooten som «terapi». Endresen beskjeftiger seg svært lite med familiehistorie og sykdom og tilbyr ingen «løsning». Han ser egentlig ikke ut til å bry seg om det «kunne vært unngått». Filmen overlater det til oss, publikum, å tenke på et grunnleggende og ekstremt komplekst tema.

«Sisters Love Forever» er ikke kunstnerisk, på grensen til uutholdelig og uinformativ tilbakeholdenhet. Vi er folket vil være heller forklaringer – selv om du driver med ting som er vanskelig å forklare. Jeg tror filmen først og fremst er fokusert på de overlevende som befinner seg på samme grunn som Wilde Siem.

Noen vil nok synes det er «uansvarlig» at «Sisters Love Forever» ble filmet. Bare fortell dem: det kan være alvorlige psykiske lidelser som kan føre til selvmord. Det som er uansvarlig er ikke snakk om det.