Du kan også lytte til artikkelen som lydversjon.

«Det spesielle med skolen vår er at vi reduserer teoriundervisningen til fordel for praksis. «Elevene jobber nesten alltid på en gård», sier direktør Jan Jícha, og beskriver opplæringsveien for meg ved landbruksskolen – høyere fagskole for økologisk landbruk.

Han tar meg med rundt på Jednorožec-gården i Roblín-Třebotov, et av stedene hvor elevene får erfaring. Det er en varm novembermorgen, dyr løper rundt i de romslige innhegningene ikke langt unna oss og lukten av det lenge stoppet regn er i luften.

I nærheten er det isolerte drivhus med blomsterbed og en mindre hytte hvor du kan hente vann eller lage kaffe.

«Vi minner elevene om at en bærekraftig jordbruksmetode må være en kombinasjon av plante- og dyrehold uten bruk av tungt utstyr eller kjemikalier,» forklarer Jícha og forklarer de grunnleggende prinsippene for leksjonen.

Skolen har i dag rundt 50 elever og samarbeider med mer enn 40 gårder over hele Tsjekkia. De aller fleste studentene fullfører tradisjonelle fulltidsstudier og bruker mesteparten av tiden på gården.

Omtrent en femtedel bruker muligheten til fjernundervisning, hvor de har en individuell plan. Dette er vanligvis de som allerede driver jordbruk på egen gård, men som gjerne vil lære nye, mer økologiske metoder.

Vi går inn i et av drivhusene der flere elever jobber for tiden. Blant dem er tjue år gamle Doubravka Štěpánka Hájková. Hun sier at landbruket alltid har vært et av få felt hun kunne se seg selv jobbe innenfor. Hun er imidlertid ikke fornøyd med måten skolene tilnærmer seg utdanning på dette området.

«Jeg tenkte på en slags jordbruksfelt, men var ikke fornøyd med følelsen av at jeg burde sitte ved en pult og høre på teoretiske forelesninger. «Jeg trodde bare ikke det var nok,» forklarer studenten mens hun jobber på bedet der hun senere skal plante spinat. «Jeg er for tiden midt i en livslang miljøkrise og trenger arbeidet mitt for å gi meg dypere mening.»

Selv om hun tror mange rundt henne begynner å tenke på samme måte, føler hun at landbruksarbeidet fortsatt oppleves som mindreverdig. «Et av problemene er status quo. Folk som jobber med hendene blir ofte forsvart som mindreverdige, selv om det slett ikke er tilfelle. «Jeg respekterer alle som jobber likt med hendene og hodet,» innrømmer Doubravka.

Hun ser også et stort problem i forventningene til foreldre, som etter hennes mening ser at barna deres mer sannsynlig vil jobbe innenfor fagområder som juss eller medisin enn i landbruket. «Jeg var heldig at moren min støttet meg i alt, men det er ikke tilfelle for alle.» «Unge mennesker som ennå ikke vet hva de vil ha, er ofte under stort press for å velge en av de klassiske, gode « Du må velge mellom betalte yrker og så gjøre en jobb du ikke liker» sukker han.

Viktor Procházka bestemte seg også for å vie livet sitt til jordbruk. Han er 22 og oppdaget lidenskapen sin for landbruk og jordbruk som barn. «Jeg elsket det lille huset vårt med engene og jordene rundt, hvor jeg tilbrakte hele dager, eller blomsterbedene i hagen.» «Det er ikke noe annet jeg liker så godt,» beskriver han.

Han bestemte seg derfor for å studere på en landbruksrettet ungdomsskole, men var ikke særlig fornøyd. I likhet med Doubravka ser han på problemet som mangel på praksis.

«Jeg sluttet på skolen, men var ikke fornøyd med systemet fordi undervisningen nesten utelukkende var teoretisk,» understreker Viktor, og legger til at den praktiske erfaringen han nå får som en del av gårdsskolen er ekstremt verdifull for ham.

Men i motsetning til Doubravka tror han at unge mennesker er veldig interessert i økologisk landbruk, og etter hans mening har det en stor fremtid. «Våre besteforeldre hadde en helt annen idé om jordbruk, men deres innflytelse avtar og folk på min alder oppfatter det annerledes.» Tvert imot tror jeg folk blir mer og mer tiltrukket av det. «Tross alt er mat alltid nødvendig, og vi bønder er fundamentet i samfunnet,» legger han til.

«Jeg tjente til livets opphold som oversetter, men det oppfylte meg ikke i det hele tatt, og samtidig følte jeg at i dag er tiden inne for å engasjere seg i miljøfeltet,» forklarer 30 år gamle Benjamin Žiak om sin reise.

«Jeg visste veldig lite om oppdrett, og for meg var dette en helt nødvendig opplevelse som hjalp meg å finne en karriere i livet som gjorde meg glad og meningsfull,» roser han.

Etter hans mening er grunnen til at det ikke er mange unge i landbruket rett og slett mangel på informasjon.

«Jeg tror ikke unge mennesker ikke nødvendigvis ønsker å gå inn i jordbruket. I det minste for meg var det mer fordi jeg egentlig ikke kunne noe om jordbruk og aldri ble lært om det på skolen. Jeg måtte komme meg dit på min egen akse, sier han og legger til at han ikke ser fremtiden sin andre steder enn på en gård.

Men å jobbe på en gård er ikke en topp prioritet for alle elever. Dette er tilfellet med 22 år gamle Amália Vystávelová, som foretrekker å fokusere på mer komplekse temaer.

«Jeg var en del av klimabevegelsen, som var en stor utfordring fordi jeg bare ble utsatt for negative ting. «Jeg lette etter noe annet og kom over økologisk landbruk,» sier hun mens hun bærer en boks med spinatfrøplanter inn i drivhuset.

«Jeg er interessert i alt dette, også i større skala.» Et eksempel er metoden for å lagre karbon i jorda, som hjelper klimaet, og andre lignende teknikker. «Jeg kan tenke meg å gjøre noe med dette overskuddet i tillegg til oppdrett,» reflekterer hun.

«Hjemme forventet de at jeg skulle gå på universitetet. De brydde seg ikke om hvor jeg gikk, men de ville at jeg skulle ta en universitetsgrad. De ble nok ganske overrasket da jeg var her, men jeg holder på, legger hun til med et smil.