Angivelig «gode nyheter». Slik vurderte helseminister Vlastimil Válek resultatet av lange og komplekse forhandlinger med misfornøyde leger. Milan Kubek, president i den tsjekkiske legeforeningen, brukte også lignende uttrykk. Akkurat som formann for de ikke-medisinske fagforeningene, Dagmar Žitníková.

Vel, gode nyheter for hvem. Fra et kortsiktig perspektiv for pasientene? Sikkert. Hvis ingenting går galt, vil legene signere en avtale med departementet på fredag, etter denne signeringen vil protesten med tittelen «Ikke vær vaskebjørn» bli kansellert og legene, som har nektet frivillig overtid siden begynnelsen av desember, kommer tilbake på jobb. Men det er vanskelig å finne en annen klar vinner.

Taperfeltet er derimot ganske tydelig. Fokus er på det tsjekkiske helsevesenet, som har fått flere alvorlige tilbakeslag som følge av avtalen, som det vil være vanskelig å komme seg fra. I umiddelbar nærhet av den skrantende helsenæringen er det rester av selvrespekten til VZP og andre helseforsikringsselskaper, det vil si institusjoner som en gang burde vært den stolte og selvsikre ryggraden i hele helsevesenet. Og åtseleterne som sirkler over slagmarken observerer også ivrig den politiske stoltheten til helseministeren, som tiltrådte med en høyreorientert reformsang på leppene.

Det er ikke lett å forklare hvorfor gode nyheter for tsjekkiske pasienter umiddelbart er dårlige nyheter for det tsjekkiske helsevesenet.

Vi må anta at vi i over tre tiår har vært avhengige av, med varierende grad av suksess, på det faktum at det tsjekkiske helsesystemet ikke er kontrollert av staten, men snarere av sentral politisk kontroll. At vi har gått bort fra den kommunistiske strukturen Distriktsinstitutter for nasjonal helse mot en mer «vestlig» modell av offentlig helseforsikring, der helseforsikringsselskapene har å si i konkurransen om kundene, det vil si premiebetalerne. Og representerer stolt og energisk interessene til sine forsikrede og helsesystemet i møte med dagens politiske omveltninger.

På 30 år ble dette systemet aldri fullført. Loven etablerte forsikringsselskaper som uavhengige offentligrettslige og teoretisk selvstyrte institusjoner, men løste dem aldri helt ut av statskjeden.

Politikere har aldri våget å skape like konkurransevilkår med forsikringsselskapene, så det største forsikringsselskapet, nemlig VZP, er basert på en annen lov og styres annerledes enn de andre, arbeidstakerforsikringsselskapene. Vi utnyttet konkurransen fra forsikringsselskapene, men ga dem aldri sjansen til å virkelig konkurrere, for eksempel ved å tilby individuelle forsikringsordninger. Lovpålagt helseforsikring ligger utenfor statsbudsjettet, men andelen av statsbidraget til såkalte statstrygdede av de totale kostnadene til systemet har gradvis økt over tid – fra en fjerdedel til en tredjedel de siste ti årene. Med denne andelen vokste også statens ønske om å gripe inn sentralt i systemet.

Kort sagt, dette systemet hadde tusen og én feil, tusen og én ufullkommenhet. Men det var fortsatt et politisk spill om at vi ønsker et pluralistisk system av konkurrerende helseforsikringsselskaper og at vi gradvis skal utvikle og forbedre det. Avskaffelse av arbeidstakerforsikring og overgang til sentraladministrasjon utelukkende gjennom VZP ble ikke lovet i valgprogrammet av andre enn kommunistene.

Og likevel ble dette spillet avsluttet av den «høyreorienterte» ministeren for den «høyreorienterte» regjeringen til det «høyreorienterte» partiet, Vlastimil Válek. Dette spillet endte da hans politiske avtale med misfornøyde leger og deres fagforeninger ble «tildekket» av direktøren for VZP, Zdeněk Kabátek, som støttes av et styre sammensatt utelukkende i henhold til den politiske nøkkelen – ti medlemmer utnevnt av regjeringen, 20 velges av Deputertkammeret.

Helseforsikringsselskapets jobb er å garantere sine kunder høyeste kvalitet, størst mulig effektivitet og størst mulig tilgjengelighet av helsetjenester. Det er derfor forsikringsselskaper inngår kontrakter med medisinske institusjoner der de bestiller medisinske tjenester for sine kunder.

Det er imidlertid ikke og har aldri vært helseforsikringsselskapets jobb å håndheve politiske avtaler. Likevel reduserte direktøren for Kabátek seg til akkurat det. VZP vil bruke tre milliarder kroner av sine forsikredes penger på de misfornøyde legene for å gi minister Válek en pause.

Helseforsikringsselskapets jobb er på ingen måte å erstatte fagforeningenes arbeid og deres innsats for å øke refusjonene i helsevesenet. Men det er nettopp det direktøren i Kabátek har i tankene. VZP vil bruke tre milliarder av sine forsikrede midler for å tvinge direktørene for regionale og private sykehus til å innføre strenge godtgjørelsesnivåer for sine ansatte. Så han vil gjøre det fagforeninger og sykehusledelse så langt har gjort som en selvfølge i disse anleggene. Typisk som svar på økninger i tabellkompensasjon i statlige sykehus.

Det er ikke overraskende at fagforeningsmedlemmer følte seg beveget til å takke Kabátek på pressekonferansen. Deres langvarige drøm om ensartet godtgjørelse for medisinsk fagpersonell uavhengig av den medisinske institusjonens juridiske form (og fremfor alt uten fagforeningsarbeid) har aldri vært nærmere oppfyllelse. Ingen helseminister har noen gang oppfylt det for dem, enn si – for guds skyld! – Direktør i helseforsikringsselskapet. Helt til duoen Válek–Kabátek.

Selv om presidenten i Medisinsk foreningsklubb, Martin Engel, hevder at ti milliarder ikke er nok til å øke lønnen til sykehusansatte, er det i realiteten fagforeningene som er de store vinnerne i forhandlingene. Ikke på grunn av det spesifikke beløpet, men fordi de klarte å flytte arbeidet til politikk og helseforsikring. Dette er et mesterverk.

Spørsmålet som fortsatt må besvares er hva vi faktisk får for denne brutale bøyningen av de grunnleggende prinsippene for hvordan det tsjekkiske helsevesenet fungerer.

Hele protesten oppsto av misnøye med for mye overtidsarbeid av leger. Vi anvender arbeidsloven i sin opprinnelige form med et maksimalt antall på 416 frivillige overtidstimer per år. Vi har (eller vil ha) pedagogiske koordinatorer i undervisningssykehus som kanskje bør føre tilsyn med dette frivillige arbeidet. I tillegg har vi lovreguleringen av 24-timers tjeneste. Og vi har litt høyere godtgjørelse til leger, som vi håper veldig optimistisk vil oppmuntre sykehusdirektører til å effektivisere legenes arbeid.

Og fra den andre siden. Har vi konkrete verktøy i hånden som faktisk kan redusere overtiden på sykehus? NEI.

Finnes det en liste med anbefalinger til sykehusledere om hvordan man bedre kan organisere medisinsk arbeid slik at det blir mindre overtid? Det har vi ikke

Har vi i det minste oversikt over omlegging av sykehusomsorg og senger for å redusere overtidspresset? I det hele tatt.

Er det en garanti for at arbeidstilsynet fundamentalt vil skjerpe kontrollen med sykehus og i motsetning til tidligere konsekvent håndheve etterlevelse av arbeidslovgivningen? Aldri.

Har vi noen formening om hvordan vi kan få omtrent like mye helsehjelp levert med mindre overtid? Aldri igjen.

Resultatet, vil legene tilgi, er helt patetisk, tatt i betraktning de store ofrene helsesystemet selv har gjort ved denne avtalens alter.