På den ene siden er det stille og sofistikerte Midt-Norge med sine perfekt velstelte enger og røde trehus, og på den andre er den frie og fredelige skjønnheten i nord – en verden av isbreer, fjell knyttet sammen av isen og fjerne og øde horisonter. Kystriksveien, også kjent som Kystveien eller Fv17, følger en svingete rute langs kysten, som slynger seg helt til Arktis.
Det skandinaviske landet har en av de vakreste, men også robuste og vanskelige, kystlinjene i Europa. Som om den omslutter landet som et beskyttende skjold mot den arktiske kulden, ser Norges kystlinje ut til å ha kollapset under presset, revet i stykker av øyer og fjorder som strekker seg dypt inn i landets indre. Langs en slik kyst virker det umulig for en vei å eksistere. Det virker som et mirakel.
Foto: iStock av Getty Images
Det finnes ikke noe bedre sted å starte denne fantastiske reisen enn et eldgammelt pilegrimsmål. Det moderne Norges historie begynner på Stiklestad. Her i 1030 ble kong Olav Haraldsson drept av en vikinghær. Til tross for nederlaget markerte Olavs død et vendepunkt i kampen for et samlet Norge og utbredelsen av kristendommen. Slaget markerte begynnelsen på slutten for Viking Norge og dets stridende ledere. I 1164 bekreftet pave Alexander III Olavs helgenkåring og siden har slagets plass – samt Trondheim Domkirke, hvor Olavs grav ligger – blitt et tilbedelsessted.
Kystriksveien er legemliggjørelsen av filosofien nordmenn ser på seg selv og sin nasjon etter. Få, om noen, land i Europa har overvunnet utfordringer så alvorlig som Norge med å «temme» landene sine. Mens norske ledere gjennom århundrene har brukt Stiklestads historie til å forene landet – bygge en sterk nasjonal identitet rundt fortellingen om et selvstendig, kristent land som hadde lagt bak seg sin middelalderske fortid – ble veibyggere og pionerer konfrontert med arktisk og subarktisk klima. og utfordringene i det vakre, men ugjestmilde terrenget for rideruter som Kystriksveien.
Foto: iStock av Getty Images
«Vi vant territoriet» er et nasjonalt mantra. Museer over hele landet har utstillinger dedikert til uttrykket, som forteller historien om hvordan Norge ble domestisert og gjort levelig. «Hvis Everest var i Norge,» sier historiker Mette Larsen, «ville vi bygd en vei til toppen.»
Til å begynne med vil det være vanskelig for deg å forestille deg hva han mener. På vei nordover fra Stiklestad går den slake landeveien ned langs kysten mot provinsbyen Steinker. Utenfor, der Norge smalner inn og går mot Arktis, går Kystriksveien gjennom et stadig mer øde og tynt befolket land.
Men ettersom landet blir stadig villere og spor etter menneskelig tilstedeværelse nesten forsvinner, blir det snart klart at byggingen av veier langs denne forrevne kystlinjen helt sikkert er en triumf av oppfinnsomhet og utholdenhet.
«I Norge, hvis det er en hindring, som et fjell eller en vannmasse, bygger vi en vei over eller rundt den, en bro over den eller en tunnel under den,» sa Larsen til BBC. «Vi har de lengste veitunnelene i verden. Vi bygger veier på steder andre tror er umulige. Og der vi ikke kan bygge en tunnel, sender vi en ferge.»
På midten av 1900-tallet handlet veibyggingsprosjekter like mye om karakterbygging som om nasjonsbygging. I 1939 ble arbeidsløse ungdommer satt i arbeid med å bygge den 108 km lange Sognefjellet over taket av Norge og gjennom det som nå er Jotunheimen nasjonalpark. Noen år senere, i 1940, fikk nesten 150.000 fanger og arbeidsløse den like strabasiøse oppgaven å temme kysten med Kystriksveien.
Noen av hindringene de møter blir avslørt underveis. Like før byen Brønnøysund, der fargerike trehus rager over vannet som bader sentrum av byen, sperrer bratte klippefremspring veien og tvinger deg til å søke en alternativ rute. I umiddelbar nærhet av kysten ligger en av dem – Torghatten. Det ser ut som et troll frosset i stein som våker over byen. Når skyene senker seg, dukker han opp, for så å forsvinne, som om han leker gjemsel.
Utover Brønnøysund passerer du et naturlandskap av steiner og is, vann og åser. Veien klatrer høyere for hver kilometer som går og landet virker mer og mer hjemsøkt av drama helt til vi kommer til den lille byen Sandnessjøen. Mens Brønnøysund er preget av en eneste trolllignende påminnelse om sagnverdenen, er Sandnessjøen sju ganger bedre. I følge lokal legende er de syv toppene på fjellet Syv Søstre (Syv søstre), som stiger mellom 910 og 1 072 m, kvinnelige troll som møter evig straff.
Slike historier er like norske som nordmenns lidenskap for å bygge umulige veier. – Vi liker å jobbe hardt, sier Larsen. «Men vi elsker også å fortelle historier. Se på landskapet du passerer gjennom. Hvordan kan du ikke tro på troll og feer og mysterier? Dette er historiene vi forteller barna våre, men de fleste av oss ender opp i dem tror.»
Veien fortsetter nordover og krysser Helgelandsbrua, og gjør det som ellers ville kreve en times omkjøring mulig på fem minutter. Rundt reiser seg fjell dekket av snø til slutten av sommeren. Selv om du ennå ikke har kommet inn i Arktis, slynger veien seg gjennom høye platåer som minner om den. Og så går det ned til bredden av innsjøer, havner og fjorder.
Foto: iStock av Getty Images
I den lille bygda Låvong stopper veien i vannkanten. Det er ingen bro og det er umulig å se hvor den fortsetter på den andre siden. Ingen tunnel letter fremdriften. Her må du allerede slutte deg til den lange køen av biler til ferja.
Selv om Kystriksveien kan gås hele året, gjøres det best om sommeren, som også er den travleste tiden.
Som alle norske ferger kommer skipet alltid frem i tide og de som venter får upåklagelig assistanse med skandinavisk effektivitet. På den andre siden, i Nesna, en annen liten norsk landsby, går veien langs fjordkysten og forbi pålehus og steingjerder, som om den sporer den lengste omkretsen av det nordeuropeiske kontinentet.
Utenfor den fredelige byen Stokkvågen slynger Kystriksveien seg forbi Grønsvik festning fra andre verdenskrig. Noen steder ser det ut til at veien ikke har noe sted å gå, blokkert av en bratt fjellvegg eller en vannfylt horisont. Men hver gang, noen ganger i siste liten, oppdager vi at de norske veibyggerne har funnet en løsning som tar oss videre nordover inn i en fjellhorisont.
På et tidspunkt under reisen, på terskelen til det sanne Arktis, kan du stoppe ved siden av veien for å beundre et imponerende panorama. Bratte fjell reiser seg fra kysten. Nordsjøen er en dyp, perfekt blå, og steinete øyer skiller seg ut som de siste stadiene av en reise til jordens ender.
Under den timelange fergeturen Kilboghamn-Jektvik krysser veien en fjord som ligner et åpent hav, og den fjerne horisonten fylles med taggete rygger, den ene etter den andre så langt øyet kan se.
Norges favorittsønn, Henrik Ibsen, beskrev en gang det norske landet som «et palass bygget på et palass». Her kan du mer enn noen gang forstå hva han mente.
Foto: iStock av Getty Images
Kort tid etter avgang fra Kilboghamn, men før fergen ankommer Jektvik, krysser du polarsirkelen. Nord for denne linjen, den 21. desember, vil ikke solen stå opp og den 21. juni vil den ikke gå ned.
Hver av de seks fergeturene på ruten er som en overgangsrite fra polarsirkelen, hvoretter du helt sikkert vil være annerledes. En strek på kartet burde ikke gjøre noen forskjell, men her virker fjellene enda høyere og isen dypere blå. Det enorme isskjoldet Svartisen, et av de største på fastlands-Norge, ligger gjemt like bak en fjellvegg. Istunger går bratt ned fra høylandet til bredden av isbreutskårne koboltblå fjorder – noen av fjordene her er mer enn en kilometer dype.
Den vakre ville veien er nesten ferdig. Trafikk, støy og veibebyggelse bygger seg opp når du nærmer deg Bodø.
Men en annen overraskelse venter på deg: Saltstraumen, den største tidevannsvirvelen på planeten. Det 3 km lange og 150 m brede sundet ligner et horisontalt fossefall, og frigjør 400 millioner kubikkmeter vann hver sjette time.
I sin sterkeste form ligner den en serie gigantiske boblebad som truer med å suge alt ned i usynlige dyp under jordens overflate. Ettersom vi er i Norge er det en bro over Saltstraumen og ser man på det rasende vannet kan man fortsatt ikke tro sine egne øyne. Det er så fantastisk.
Denne reisen beskrives av reisende som for dramatisk for en enkelt reise, for mye skjønnhet til å beundre og for mange undere til å forstå. Slik forstår vi hvorfor de som har krysset veien kommer tilbake igjen og igjen. En gang er aldri nok.
Foto: iStock av Getty Images
