KORT OPPSUMMERT:

• Risikoen for at et barn mister motivasjonen til å trene i tidlig alder kan sees fra beregningen av resultatene
• Uten å holde poeng, kan alle barna på laget spille i en roligere atmosfære
• For treneren åpner det å nekte å følge resultatene muligheten til å fokusere barnets oppmerksomhet på treningstemaet
• Foreldrenes stilling kan være avgjørende – for det meste betaler de for trener- og idrettstimer
• Ønsket om å måle alt i henhold til skalaavkastning, etter spesialisters syn, kan være en rest av sovjettidens tenkning

De ledende klubbene innen innebandy har ikke som mål å henge en U-8-gull rundt halsen på et barn, med forståelse for at de trenger gode spillere og et godt publikum i klubben, sier trener og styremedlem i Latvian Floorball Union (LFS) Mārtiņš Maķevics «Sporta studija» latvisk fjernsyn.

«Derfor ønsker vi å involvere flere barn, ikke bare noen få utvalgte,» forklarte Maķevics. «Vi ønsker virkelig å utdanne, trene dem til å vise resultater når det er nødvendig, ikke i U-8 aldersgruppen.»

På den annen side ser det latviske fotballforbundets (LFF) nasjonale fotballutviklingsspesialist Norberts Spriņgis risikoen for at et barn mister motivasjonen til å konkurrere i en tidlig alder.

«Hvis et barn har blitt latvisk mester fem ganger i tenårene, er det sannsynlig at barnet ikke lenger har motivasjonen til å prøve videre, fordi han anses å ha oppnådd alt. Han er allerede mester i Latvia, sa Spriņgis.

Innebandy og fotball er pionerer i latvisk idrett – i disse idrettene i lang tid ble ikke resultatene for barns alder offisielt talt og vinnerne ble ikke kåret verken i turneringer eller i den samlede rangeringen.

«En av grunnene er at treneren fortsatt lar alle spillerne spille på banen,» sa Maķevics om de positive sidene ved barns engasjement mer bredt. «I små grupper, U-8, U-9, krever vi til og med utskiftninger. To minutter, så signalet, den neste kommer inn på banen, og dermed kommer alle spillerne inn på banen. Uansett hvilket nivå du er, kan du spille.»

Spesialist i fotballutvikling LFF Sprinģis understreket også at i turneringer uten sammenlagt plassering får barn mer lik spilletid.

«De kom i en situasjon der alle hadde en sjanse til å spille. «For den siste kampen vil ikke avgjøre noe for deg,» understreket Springis.

Innebandytrener Maķevics innrømmer at kampresultater ikke lenger er en hemmelighet for barn, fordi de vet hvordan de skal telle.

«Men det er ikke noe press på at nå noen bryter den samlede mesterskapstabellen, vi vil ikke kvalifisere oss omkamp eller noe annet,» forklarte Maķevics. «Det er ingenting slikt, bare kamp for kamp, ​​i hver kamp fokuserer vi på vår beste ytelse. Og hvis du har stjerne måtte utelukkes for å være for aggressiv eller tegne for mye og ikke fokusere på det som måtte gjøres, du føler ikke at hvis jeg utelukket det så kan vi tape. Det er i bakgrunnen, det viktigste er oppdragelsen, målet med det læringsøyeblikket, hva vi ønsker å oppnå.»

I innebandy har dette systemet vært i kraft i syv år, i fotball – i fem år, og dette er konklusjonen som gis.

«Den største bonusen for meg som trener er at jeg kan fokusere på det vi må gjøre akkurat nå,» sa innebandytrener Maķevics. «For eksempel, akkurat nå lærer vi hvordan vi starter angrep godt og forsvarer, vi lærer å presse riktig. Uansett hvor mange baller som krysser mållinjen, fokuserer vi på det og fokuserer på de tingene.»

På den annen side understreket fotballutviklingsspesialist LFF Springis at antall barn som spiller fotball øker og antall trenere som deltar øker også.

«Fordi kanskje dette er en av motivatorene, ikke bare å vinne medaljer,» sa Springis. «Trenere ser roligere på treningsprosessen, ser roligere på spillet. Barn kan fortsette å trene hver dag lenger.»

Hvis ikke-telling av resultater for barn er lovfestet i Norge, så setter hvert forbund i Latvia sine egne regler.

Foreløpig er det ikke noe integrert system, men ideer om det begynner i det minste å dukke opp.

Einars Fogelis, president for det latviske idrettsforbundets råd (LSFP), anser det å forlate poengføringen i barnekonkurranser som en ønskelig utviklingsretning.

«Personlig er mitt synspunkt en veldig riktig tilnærming, og denne prosessen, må jeg si, er ikke ny. Det var 20, 25 år siden – jeg jobbet i en helt annen stilling, vi tok dette eksemplet fra Norge, sa Fogelis. «Da de diskuterte dette problemet, sa forbundene til meg, vel, la oss si at ett forbund gir priser til alle barna som deltar, et annet forbund sier: «Vi har så mange barn, vi kan ikke sette alt sammen økonomisk for å gi dem alt til alle. priser.'» Men det er en sak som må løses sammen med en svært viktig aktør i hele prosessen – barnas foreldre.

Đirts Mikhelsons, generalsekretær for fotballskolen «Metta» og trener for den yngre barnegruppen, husker at hans mindre enn seks år gamle datter ble skremt av hylende representanter for motstanderlaget i en turnering.

«I de syv minuttene han brukte på banen, [viņš] hylende, «Slag, treff!» Alene [kliedza]. Datteren sa: «Pappa, vi vil kanskje ikke leke med dette mer?» Dette er ikke normalt – hvor gøy ville det være, hvor fritt ville det være å ta avgjørelser, nyte prosessen? Hvis noen roper noe hele tiden, og vi ikke forstår hva det er.»

Foreldres spørsmål er veldig viktige, fordi det er de som betaler mest for trenere og ofte krever resultater.

Spørsmålet er hvor kategorisk. Girts Jeske er far til to gutter, og hans eldste sønn, Tim Adrian, tok opp fotballen i en alder av ni.

«Jeg tror at opp til 10-12 år er terskelen litt for høy når det ikke er resultater, fordi resultatene må være der,» sa Đirts Jeske. «Selvfølgelig trenger du ikke å være fire år, fem år, seks år, men det kommer en tid, tror jeg rundt åtte år gammel, da resultatene vil vise seg. . Når fortsetter de å spille for å få resultater. Men igjen kommer det an på hvilke mål foreldre sender barna sine til idrett og hvordan de selv reagerer på feil på idrettsbanen. Hvis du prøver å lære et barn at du lærer av å mislykkes, stå opp og gå videre og ønsker å bli bedre, er det greit fra mitt perspektiv. Men mens jeg så fotballkamper, så jeg at det er foreldre som virkelig er knyttet og bare vil én ting – det er å vinne. Igjen, det kan ikke være sånn, det er heller ikke riktig.»

Mikhelson så også at fra han var rundt 10 år var det barn som i økende grad ønsket å konkurrere.

«Men da må vi motivere dem til å vinne med teknikkene de faktisk praktiserer i kampen. Vi kan ikke klandre dem for hver feil de våget å gjøre mot keeper, spille i forsvarssonen og gjøre feil. gjorde en feil et sted, og scoret på denne måten et mål for laget sitt, sa Michelson. «Hvis vi vektlegger handlingene deres som en prioritet, vil alt være bra, og det er ingenting galt med essensen av konkurransen. For ofte senere, hvis vi hemmer eller slår av disse konkurrerende initiativene og sier: «Vel, det viktigste er at vi deltar», vel, det skjer ikke i livet, ikke sant? De må forstå at det blir konkurranse i livet. Du må konkurrere, du må være bedre på noe enn alle andre. Ellers ville du ikke vært i den posisjonen.»

Det er Guntis Jansons, mentaltreningstrener fra Valmiera Olympic Center, sikker på

I en tilnærming som ikke er tatt av en enkelt trener eller forelder, har rester av sovjettidens tenkning blitt bevart.

«Vi vokste alle opp under påvirkning av den østlige skolen. Hovedsaken er resultatet – vi løper rundt hjørnet, kaster opp enten du er god eller dårlig. Hvis det er et resultat, er det et merke, hvis det ikke er noe resultat – det er ingen merking. Det er ganske enkelt,» sier Janson. «Gjennom vår forståelse av sporten vi vokste opp med, prøver vi å bevisst, noen ganger til og med ubevisst, gi det videre til barna.»

Michelson ser at noen barn i alderen 9 til 11 år fortsatt ikke er klare eller villige til å konkurrere. De må lage litt enklere nivåer der barna liker prosessen.

De fleste idretter i Latvia bestemmer også best i barns alder – de presenterer mesterskapstrofeer. Det som imidlertid er viktig er at diskusjonen har startet og med konkrete eksempler på hva som kan gjøres annerledes.