Kjærlighetens språk av Sarah Gio

Posted On: oktober 18, 2023

om forfatteren

Sarah Gio er en bestselgende forfatter av romantikkromaner utgitt i over 27 land og toppet hitlister i USA, Norge, Russland, Polen og Tyrkia. Tidlig i forfatterkarrieren forsøkte hun å kombinere romanskriving med sine journalistiske forpliktelser. Han har skrevet en rekke artikler for The New York Times, Marie Claire, Oprah Winfrey’s Magazine og mange andre kvinneblader og nettsteder. I flere år ledet hun to populære «Glamour»-seksjoner: «Helse og Fitness» og «Chapter Two». Kjærlighet».

Forfatteren er kjent for bulgarske lesere takket være romanene «Violets in March», «Spring Snow», «Always», «All the Flowers of Paris», «Morning Glow», «The Bungalow», «With Love of London» og «The Last Camellia». . Hans siste roman er nå utgitt – «Kjærlighetens språk».

Om boken

Jane Williams ble aldri forelsket. Hun vier all sin tid til blomsterbutikken som er arvet fra bestemoren. På dagtid lager hun og kollegaen Lo flotte, uvanlige buketter, og hun tilbringer kveldene med hunden sin hjemme. Og selv om han elsker livet sitt, drømmer han i all hemmelighet om å finne kjærligheten.

På sin tjueniende bursdag mottar Jane et kort fra en mystisk avsender: den franske Colette. Hun avslører for ham at hun har den sjeldne evnen til å se ekte kjærlighet, og det er grunnen til at synet hennes plutselig har vært uskarpt siden hun var liten. Jane må gjenkjenne og beskrive de seks typene kjærlighet ifølge de gamle grekerne: Ludus, Eros, Storge, Mania, Agape og Pragma før hun fyller tretti. Hvis hun ikke gjør det, vil hun betale den ultimate prisen: hun selv vil aldri oppleve det.

Plutselig begynner Jane å se de ulike manifestasjonene av kjærlighet overalt og blir til og med forelsket i den pragmatiske journalisten Cam, som bare tror på vitenskapelige fakta. Tiden går nådeløst og Jane frykter at hun vil mislykkes i oppgaven sin og være dømt til et liv uten kjærlighet. Men skjebnen har andre planer…

Et utdrag

Klokken fem over tre sendte jeg Law for å gjøre seg klar til avtalen hans. Klokken halv sju, etter at Juan, kureren vår, hentet det siste partiet med forsyninger, bestemte jeg meg for at det var nok for i dag. Jeg kneppet frakken min, tok tak i båndet til Sam og gikk ut på fortauet. Jeg valgte spontant en av de siste juletrekransene, tok buketten jeg hadde laget tidligere, og stengte så butikken.

Det var stille på markedet, men det var ikke den vanlige kveldsstille. Det var en ensom stillhet. Folk var andre steder – drakk varm drikke ved tente peiser, og satt ved siden av sine kjære. Lykken hersket rundt dem.

Jeg sukket og dro hjem. Har ingen betydning. Jeg trengte ingen på julaften. Jeg var ikke som Law. Jeg var ikke som Flynn. Jeg var ikke som de andre. Sam, en god bok og et glass vin var nok for meg. Og så la jeg meg. Betydningen av høytiden ble overdrevet, spesielt på denne dagen.

Jeg gikk forbi kiosken og lurte på hva Mel gjorde i kveld. Lysene på Merriweather Bakery ble dempet. Jeg lurte på om Elaine hadde klart å holde tritt med alle kakebestillingene. Jeg så for meg henne på Hamlin Street, med et brett med kalkun, stek eller hva folket spiste på julaften, stående ved familiebordet og strålende av kjærlighet. Jeg gikk gjennom den tomme lobbyen til heisen. Bernard var kommet hjem og jeg tenkte på ham også. Jeg så for meg at han satt med et varmt slag ved siden av kona Sharon og tenkte på snøskyer.

Heisdørene åpnet seg og jeg trykket på knappen for fjerde etasje. Et øyeblikk senere låste jeg opp leilighetsdøren og gikk inn i den mørke gangen. Sam begynte å drikke vann fra bollen sin, og jeg la fra meg nøklene. Jeg tok opp kransen og hengte den på spikeren innenfor døren, og plasserte deretter vasen med blomster på peishylla der mamma ville ha plassert dem.

«God jul, Sam,» sa jeg. Han var den eneste som kunne høre den lette tristheten i stemmen min, den lette ticken. Jeg strakte meg ned i mobillommen og fant den rosa konvolutten jeg hadde lagt fra meg i morges.

Jeg skrudde på kjøkkenlyset og undersøkte den ukjente skriften. Det var ingen returadresse, men den var poststemplet fra Seattle. Nysgjerrig åpnet jeg den og lente meg mot disken mens jeg undersøkte bursdagskortet, og begynte så å lese teksten:

Kjære Jane,

Du kjenner meg ikke, men jeg møtte deg den dagen du ble født. På denne dagen mottok du en sjelden og spesiell gave, gitt videre fra generasjon til generasjon til bare noen få utvalgte. Gjennom det har du evnen til å se kjærlighet i alle dens former på en måte som andre ikke kan. Men med denne gaven følger et stort ansvar og en oppgave å utføre før neste bursdag, før solen går ned på trettiårsdagen. Resten må jeg fortelle deg personlig. Vennligst møt på Pioneer Square-leiligheten min dagen etter jul. Kom og ta te klokken to. Jeg bor i Waldron Building på Main Street, Suite 17. Jeg venter på deg.

Colette Dubois

Jeg la kortet på disken som om det var infisert med miltbrann.

Jeg ristet på hodet, tok av meg skoene og gikk bort til stuevinduet med utsikt over Elliott Bay. Jeg var utslitt etter denne lange dagen. Plutselig hørte jeg Bernards stemme i hodet mitt: «Omtrent ti centimeter snø i kveld… Se på disse snøskyene… De viser oss hva vi trenger å se.»

Himmelen var mørk, men i lyset fra gatelysene kunne jeg se snøfnuggene danse i luften. Et hvitt teppe begynte å dekke gaten nedenfor.

Jeg tenkte på kortet på disken og de gåtefulle ordene på det: «…du har gaven…å se kjærlighet i alle dens former på en måte andre ikke kan.» Jeg tenkte på hvor tåkete kjærlighet var for meg, hvor vag. Og selv om jeg hjalp folk med å uttrykke sin kjærlighet gjennom blomster, visste jeg ingenting om det selv. Ingenting i det hele tatt. Jeg husket college-kjæresten min som slo opp med meg på grunn av samboeren min; kokken som kritiserte matlagingen min, ombestemte seg deretter etter å ha smakt eplepaien min (som jeg i all hemmelighet kjøpte på Merriweather); om medisinstudenten jeg datet i to uker i fjor, som viste seg å date én av tre kvinner i Seattle.

JEG? Å kunne identifisere kjærlighet? Er dette en slags latterlig vits? Jeg vurderte å ringe Flynn umiddelbart og irettesette ham. Det var typisk for stilen hans. Og hvis jeg dro til den leiligheten på Pioneer Square, ville det nok vært et tall. Jeg vil banke på døren og bli møtt av en av hans single venner som er klar til å be meg ut på date av medlidenhet. Jeg har frysninger.

Sam dyttet benet mitt og jeg klødde ham i nakken.

«Jeg trenger bare deg, Sam,» sa jeg og presset nesen mot vinduet. Jeg så snøen falle ned fra himmelen som mel fra en stor sil. Så husket jeg bildet jeg hadde sett i skyene den morgenen. Jeg fortalte det ikke til Bernard, selvfølgelig. Jeg hadde ikke tenkt å fortelle det til noen. Men det var der, levende: et hjerte. Et perfekt utformet hjerte som henger på himmelen som en luftballong.